Hopp til innhold

5

Maxime Vachier-Lagrave gikk helt til topps i Saint Louis
Foto: Lennart Ootes | De offisielle sidene til Grand Chess Tour

Så er årets utgave av Sinquefield Cup over og i siste runde ble det full baluba og kamp på nesten alle de 5 bordene. Unntaket var Wesley So og Anand som spilte en kontrollert remis der Wesley, med hvit i førersetet, ikke våget å strekke strikken særlig langt siden han er i dårlig form for tiden. Magnus slo Aronian i et flott parti som han fullførte med bravur. Vachier-Lagrave fikk motstanderen sin, Ian Nepomniachtchi, ut på glattisen i en Najdorf der franskmannen viste at han kan spille begge farger av denne skarpe åpningen - og han vant med fynd og klem etter å ha fått en gullspringer inn på f5 og sementert den der. Nakkis og Karjakin spilte en kontrollert, og sterk, remis i engelsk og i det siste partiet vant Peter Svidler mot Fabiano Caruana med hvit i nok et engelsk oppgjør. Dermed fikk vi tre fine seire i sluttrunden og forandringer i teten.

Vinner av Sinquefield Cup 2017 ble Vachier-Lagrave som var god på sine ting og da tenker jeg på det å spille Najdorfvarianten med bravur, det å få motstanderen ut i kompliserte stillinger og det å være best med høy kompleksitetsgrad. Selv Magnus, som lenge var på vei mot en kontrollert nedspilling av Lagrave, vaklet til slutt i komplikasjonene og tapte. Dette er franskmannen sin første turneringsseier på Superelite-nivå og det er spennende å se hvordan han har kommet beinhardt tilbake fra en liten nedtur han har vært igjennom. Anand og Magnus tok dermed andreplass med 5.5 av 9 mulige - halvpoenget bak Lagrave. Dette kan Magnus være meget godt fornøyd med - for bak resultatet vitner mye om at Magnus nå er tilbake for fullt - og at han har skumle planer for World Cup er det ingen tvil om. Vi la også merke til at Aronian fikk 5 poeng, sammen med Sergey Karjakin,  de tapte begge to mot Magnus. Det tapet svei ekstra for Aronian og kanskje var det Caissa som var ute og ga han rett medisin, med litt malurt i begeret, til rett tid etter hans noe pinglete spill mot Svidler i åttende runde. Det var nemlig alt da klart at Aronian kun ønsket seg remiser på slutten i en ellers meget god turnering.

Jeg tror ellers at årsaken til at Magnus ikke har vunnet noen av de 4 siste turneringene han har spilt er et sammensatt bilde, men at det hovedsakelig skyldes at han selv har spilt dårligere. Automatiserte computeranalyser jeg gjorde for en tid tilbake av alle partiene til Magnus i Norway Chess 2016 + Norway Chess 2017 tyder likevel på at motstanderne spiller bedre mot han enn det de gjorde for kun ett år siden. Kanskje har de beste mistet litt av respekten for verdensmesteren, kanskje våger de å spille sitt eget spill mot han i større grad enn tidligere - eller kanskje lar han de komme på banen lettere. Uansett var Sinquefield Cup 2017 et stort steg fremover i forhold til de siste turneringene Magnus har spilt. Magnus skinte tidvis og i nesten alle partier klarte han å tromme opp vinstsjanser - det er unikt i dagens toppsjakk. Magnus hadde riktignok problemer med å få ballen i mål i spesielt to avgjørende partier der han normalt ville scoret - mot Nakamura i et tårnsluttspill og mot Lagrave i et interessant midtspill. Hadde han scoret mot Lagrave ville han trolig vunnet turneringen greit - i stedet var det Lagrave som vant partiet, fikk medvind i seilene og vant turneringen. Dette var spennende & takk for meg.

PS: Sjakkspalta legges ned etter at Sinqfield Cup nå er over. Dette var et prøveprosjekt der jeg ville se om jeg klarte å blogge litt hver dag, skape gode spalter i et mindre format enn Sjakkfantomet og få dere lesere med på ferden. Det har vart i 101 dager og har vært et spennende pilotprosjekt der Norge fikk en sjakkspalte som kom ut hver eneste dag (også søndager). Nå som det er over er det rom for andre prosjekter for meg, og jeg regner med å komme tilbake i en eller annen form før World Cup 2017. Vi sees da.

Vi tar en titt på finalerundeseieren til Lagrave:

Karjakin spilte et læreboksparti i åttende runde mot Wesley So
Foto: Lennart Ootes  |  De offisielle sidene til Grand Chess Tour

Det åttende runden ble alt det den syvende runden ikke var - i negativ forstand. Vi fikk ikke de virkelig friske oppgjørene som har full fight og hallelujastemning på programmet. Vi fikk ikke spenning i tetstriden som er så nervepirrende og vi fikk ikke de vidunderlige trekkene som spillere som Vachier-Lagrave og Aronian har skjemt oss bort med så langt i turneringen. I stedet fikk vi fire remiser og en teknisk seier på fall til Karjakin over Wesley So. Aronian sitt parti startet forøvrig som en lovende symfoni - og etter kun 16 trekk sto brettet i brann og alt kunne skje - selv om hvits stilling så meget sterk ut! Da kalte Aronian det for en dags arbeid, tok en trekkgjentakelse og sa takk og remis. Synd siden han altså hadde en betydelig fordel å spille videre på. Nepomniachtci overrasket Magnus ved å spille engelsk og vår mann forsøkte å overraske tilbake slik at det ble en hauk over hauk-situasjon der begge nok sto på bar bakke, men der Nepo med hvit kom best ut av komplikasjonene da Magnus fikk et hvileløst tårn på femteraden. Hvit jaget tårnet både hit og dit før det fant hvile på a6. Plutselig eksploderte stillingen med en masse avbytter, og da et kliss remissluttspill ikke var til å unngå lenger, tok partene remis i trekk 32. Et udramatisk men skuffende parti fra Magnus med svart - mot en spiller han tradisjonelt har hatt store problemer med.

Nakamura spilte lenge fabelaktig med svart i en kongeinder med svart mot rivalen Fabiano Caruana. Herlig åpningsspill, flott midtspill og midt i denne 5 retters middagen kom hovmester inn med noe som hverken var fugl eller fisk. Dermed snudde stillingen om på en femøring, og rollene ble byttet fullstendig om i løpet av få trekk. Plutselig var det Caruana som trolig kunne tatt hjem seieren med presist spill etter tidskontrollen ved trekk 40. Å bare ta på e4 i trekk 42 virket kjempesterkt. Dermed slapp begge med skrekken - men ingen ble seierherre - og remis var kanskje det mest rettferdige her tross alt. Min store respekt for Anand er på nedadgående - stjernene han hadde i boka forsvinner nemlig i takt med det sedate spillet han leverer. Anand er djevelgod på sitt beste, men han våger ofte ikke å utfordre skjebnen. Han kan sin Najdorf - men våget ikke å by opp Vachier-Lagrave til dans i en sicilianer. Selv etter 1.Sf3 c5 hadde han sjansen til å spille 2.e4! - men han våget ikke å forsøke å skumme fløten av det han har lært seg et helt liv. Nemlig hvordan en spiller e4 med stor pondus. Den som intet våger intet vinner - så remis mellom de to partene og dermed er både Anand og Vachier-Lagrave fortsatt oppe i en tredelt tet-situasjon sammen med Aronian. Magnus har fått besøk av Karjakin på en delt fjerdeplass og det gjenstår altså kun en runde i Saint Louis nå.

Karjakins parti var rundens godbit. Twistbiten vi kan suge på lenge før vi spiste den og nyter. Hvorfor så interessant når det var et teknisk parti med skolesjakkåpningen italiensk? Jo, det må jeg forklare. For noen år siden kom italiensk på moten igjen og nye ideer der hvit spilte et tidlig a4, og lot løperen stå på c4 lenge, ble den nye latinen som var på alles lepper. Magnus spilte blant annet dette mot Karjakin i VM-matchen i New York i 2016 og for noen dager siden slo faktisk Anish Giri kineseren Ding Liren med svart i dette systemet, som er regnet som noe bedre for hvit. Ofte er problemet til svart hvitfeltsløperen - for når han bytter den av på e6 - påtar svart seg en dobbeltbonde - men han får til gjengjeld en åpen f-linja. På et lavere nivå er svarts stilling kanskje å foretrekke etter dette - han har nemlig en enkel plan med kongeangrep - og blant annet har Aryan Tari nytt godt av den åpne f-linjen i flere partier med svart. Men dobbeltbonden er også en langtidssvekkelse som gir hvit fordelen i eventuelle sluttspill - og på et superhøyt nivå står derfor hvit best - og det beviste Karjakin på et utsøkt vis mot Wesley So. Spill i verdensklasse!

Vi tar en titt på hvordan Karjakin jazzet opp hvits stilling til en vinnende posisjon:

1

Levon Aronian gikk i Karpovs fotspor og fikk full valuta for pengene mot Nakamura
Foto: Grand Chess Tour 2017  |  De offisielle sidene til Grand Chess Tour

Det ble nok en forrykende runde i Saint Louis onsdags kveld. Mye god sjakk, strålende kommentarer i studio til Yassir Seirawan og Murey Ashley der gjesten Garry Kasparov kastet ekstra glans på forestillingen - hva mer kan et bankende sjakkhjerte begjære? Rivalisering, knall og fall og en katastrofe her og lekkerbisken der kanskje? Vi fikk alt dette og mer til! Vi fikk tre meget spennende og interessante partier og da var det helt grei at Magnus Carlsen så langt spiller annenfiolin i denne turneringa. Orkesterleder er nemlig franske Vachier-Lagrave som ga lyd fra seg også i den syvende runden. Han hostet nemlig opp en himmelsk mikstur mot Berlinforsvaret i spansk med hvit og var nær seier. Karjakin satt nemlig fast på kroken teorikroken til Lagrave som lirte av seg det ene prepp-trekket etter det andre - måtte Karjakin tenke dype tanker, spilte sterkt og selv om han var en hel time etter på klokka forsvarte han stillingen! Den russiske forsvarsministeren holdt stand mot de franske kreftene og leverte faktisk utsøkt forsvarsspill og han viste nok en gang hvem som er verdens største forsvarsklippe i sjakk - han er nemlig russisk, har vært ute i en VM-match nylig og spiller fortryllende sjakk når han har kniven mot strupen.

Det er ikke alle som liker forsvarsspillets edle kunst så godt. Vi husker at Kasparov sjelden måtte forsvare seg mot andre enn Karpov, da som svart, og forsvarsspill har aldri vært hans greie. En annen kar som liker å kaste ved på bålet for å skape mer fyr er Levon Aronian - og i syvende runde var det Levon som spilte førstefiolin og det gjorde han på utsøkt vis. Aronian valgte nemlig å besvare den for tiden populære engelsken på samme måte som Karpov i sin tid besvarte engelsk åpning. Med e5 og et kjapt Lb4 - altså en slags Rossolimo-sicilansk i bakhånd. Andre matchparti under VM i 1987 husker vi godt - Karpov spilte der det frekke trekket 9…e3! mot Karpov og laget en kime til spill på kongefløyen i hvit sin ellers sunne struktur. Kasparov spilte godt en stund, men det kostet tid på klokka, og da det tettet seg til og ble taktisk, var det Karpov som på suverent vis vant partiet. Det er interessant at Nakamura avvek fra Kasparovs spill i trekk 11.Da4, som Peter Svidler brukte mot Karjakin i fjor, i et teoretisk viktig remisparti for denne variantens omdømme. Aronian hadde som vanlig sine egne tanker om stillingen og måten han spilte hjem et helpoeng på med svart var dypt imponerende.

Det andre store partiet i runden var Vishy Anand sin herlige seier over Ian Nepomniachtchi i en Najodorf-variant. Jeg har ettersøkt at Vishy utfordrer den unge generasjonen med sine hvite sicilianere mot Najdorfen og i dag gjorde han det endelig det - og med suksess! Anand spilte Bobby Fischer sitt interessante trekk 6.h3 - som er en forberedelse til å spille g4 og et slags Keres-angrep. Det kan også spilles som et slags ventetrekk der hvit ser svart i kortene. Vil svart spille en drageoppstilling med g6, en Najdorf-oppstilling med e5 eller en Scheveningen-oppstilling med e6? Nepomniachtchi valgte det siste - en ren Najodorf og han spilte lenge bra. Dessverre for russeren mistet han fullstendig hodet i et sluttspill med bonde under - men med mye aktivitet - da han spilte 31...b4? som ble et rent tapstrekk. Dermed rykket Anand og Aronian fra Magnus Carlsen og de to gamle essene gikk dermed opp på siden av Vachier-Lagrave når to runder gjenstår i USA. Alle disse tre har 4.5 av 7, mens Magnus står fast på +1 og 4 av 7 mulige. I åttende runde er toppoppgjøret Anand vs. Vachier-Lagrave - skal vi håpe på en ny, skarp Najdorf da?

Aronian fikk inn en leken seier med svart mot Nakamura:

4

Magnus spilte remis med bonde over i sluttspillet mot Hikaru Nakamura
Foto: Lennart Ootes  |  De offisielle sidene til Grand Chess Tour

Sinquefield Cup går sin skjeve gang videre. Noen runder har vært forrykende gode, jeg tenker da spesielt på første, andre og femte runde - mens andre runder har vært et laaangt gjesp. Sjette runde var mest et gjesp - ikke fordi den var så fryktelig kjedelig, men fordi Magnus til slutt presset og presset uten å få ballen i mål mot Hikaru Nakamura i et tårnsluttspill. Dermed ble det en lang natt med sjakk for oss i Norge og skuffelse var stor blant Magnus-fansen da han ikke vant. Ja, for Magnus hadde da virkelig et vunnet sluttspill på brettet rundt tidskontrollen ved trekk 40, der Stockfish 8 påviste en klar vinst både i trekk 41 og 43. Særlig 41.Kg5! syntes klokkeklar og Magnus kommer til å ergre seg over at han lot storlaksen slippe av kroken i dette partiet. Det er noe uforløst over Magnus sitt spill i Sinquefield Cup 2017. Han får nemlig opp den ene gullstillingen etter den andre - men får ikke riktig ballen i mål. Slikt gjør seg ikke på turneringstabellen i lengden.

Caruana fikk heller ikke ballen i mål med de hvite brikkene i en skarp Najdorf-duell mot ledermannen Vachier-Lagrave. Caruana spilte en ny idé i Lg5-Najdorf han hadde fått av vår egen GM Torbjørn Ringdal Hansen, nemlig 10.Dd3 - og han fikk opp en betydelig fordel, og en trolig en vunnet stilling rent strategisk, men regnesterke Vachier-Lagrave holdt hodet kaldt. Caruana feilberegnet så konsekvensene av et svartfeltsbytte av løpere og dermed bikket stillingen inn mot en klar remisstilling. Det ble da også remis - og det kunne Lagrave være godt fornøyd med i en runde der han beholdt sin ledelse. Levon Aronian benytter anledningen til å slå Wesley So med de hvite brikkene i et flott parti - og dermed raste han opp på delt andreplass sammen med Magnus Carlsen og Vishy Anand. Det er verdt å merke seg at stabile Wesley So - som kom til Sinquefield Cup med 1 tap på de siste 84 partiene - nå har tre vonde tap i Saint Louis! Det svir for mannen som det siste året har vært best i verden i følge både prestasjonsberegninger av elo og i turneringsresultater.

Hva skal vi så si om Magnus Carlsen? Først og fremst må vi si at det er pent av vår mann, etter mye motgang, å spille så godt! Han ligger på delt andreplass og han har fått opp vinststillinger i hele fire av seks partier! I tillegg har han presset Anand i et tårnsluttspill med bonde over. Magnus har vunnet to partier - allikevel føles det altså ut som om det er noe uforløst over spillet hans. At han ikke fikk ballen i mål mot Anand i tredje runde er en ting - helt OK! Men at han ikke får ballen i mål, og taper mot Vachier-Lagrave, var kjedelig. Når han så ikke vinner et vunnet tårnsluttspill mot Nakamura der maskinen finner vinsten relativt greit to ganger - så kan en undre seg om litt av Magnus-magien er borte. Den magien der han skviset blod ut av en stein og vant det ene gode sluttspillet etter det andre. Vi skal likevel være mest fornøyd med det Magnus nå gjør. Det var ingen selvfølge at han skulle komme så fort tilbake og han har tross alt spilte veldig mye god sjakk. En god avslutning nå og Magnus kan gjøre en kjempeturnering der han vinner- først ut er Peter Svidler som spiller hvit mot Magnus i syvende runde. Vi gleder oss som alltid!

Vi skal se hvordan Aronian fikk fart på brikkene i syvende runde med hvit:

Alexei Shirov til topps blant 238 deltakere i Lund
Foto: http://www.schack.se/ | Lars OA Hedlund

Trodde du at Alexei Shirov var gammel, grå og avdanket? Da må du tro om igjen! Shirov har nettopp fylt 45 år, han er variabel, men fortsatt meget sterk på sitt beste. Han har i dag en FIDE-rating på 2648 og har falt ut av topp-100 i verden. Du kan trygt si at han er langt unna sin storhetstid som var på slutten av 90-tallet der han var nr. 2 i verden på sitt beste - men han glimter tidvis til, og spiller virkelig mye god sjakk fortsatt. Shirov er riktignok ikke det store publikumsspilleren på sine eldre dager som han var da regnemusklene satt som et skudd, og kreativiteten var på topp, men hvem er det? Når Shirov våkner opp med ekstra energi og med rockefot så kan han altså fortsatt flytte brikker og få dem til å danse i fine harmonier. Shirov er da dirigent, brikkene er orkester og motstanderen blir for en tilskuer å regne. Shirov er fra Latvia og han hadde Mikhail Tal som forbilde, og læremester, og som studerte på Botvinniks berømte sjakkakedemi sammen med storheter som Vladimir Kramnik og Peter Svidler - og når de var virkelig heldige hadde de selveste Garry Kasparov som trener.

I helga har Shirov vært på tokt i Sverige og spilt Nordens kanskje største helgeturnering dette året - CellaVision Chess Cup med 238 på startstreken og 286 deltakere totalt hvis vi tar med de lavere klassene. De siste årene har Västerås Open vært den største helgeturneringen i Sverige, og dermed i Norden, men nå utfordrer universitetsbyen Lund og CellaVision-turneringen hegemoniet til Västerås. Shirov var den eneste virkelig store stjernen på startstreken, men det var mange småstjerner og en mengde gamle helter for en gammel sjakkelsker. Med 33 stormestre på startstreken, og legenden Ulf Andersson som kommentator, var CellaVision en fin turnering der det ble spilt fire runder hurtigsjakk i starten på fredag for å skille klinten fra hveten. Deretter ble det spilt 4 runder langsjakk lørdag og søndag. Alt i alt 8 runder og Shirov sopte sammen 7 av 8 - det samme som kineseren GM Zeng Chongsheng men Shirov hadde best kvalitet og tok pokalen hjem. På en delt tredjeplass fulgte GM Marcin Dziuba fra Polen, GM Andrej Sumets fra Ukraina, GM Matthew J. Turner fra Skottland, GM Nils Grandelius fra Sverige og GM Ivan Saric fra Kroatia - alle med 6½ av 8. Det var en fin helg i Sverige.

Turneringen hadde som nevnt mange gamle helter på startstreken. Jeg nevner i fleng: GM Tiger Hillarp Persson endte på 11. plass der den herlige angrepsspilleren tok 6 poeng. Pia Cramling tok også 6 poeng og den kvinnelige verdensstjernen, som var rangert som verdens beste kvinne midt på 80-tallet. Hun hadde med seg ektemannen Juan Bellon som tok 5 poeng og datteren Anna Cramling som tok 4 poeng totalt. I det slagne felt finner vi storheter som GM Sune Berg Hansen, GM Vladimir Epishin og en rekke andre sterke stormestre. En interessant start for meg var stormester Tom Wedberg som har spilt endel seriesjakk Wasa SK de siste 10 årene - men som ikke har spilt en eneste turnering på lang, lang tid. Han gjorde altså et slags comeback og det helt uten å legge inn et ekstra treningsgir. Det måtte gå galt og det gikk galt. Wedberg falt litt igjennom i hurtigsjakken, der han tok svake 2.5 av 4 mot overkommelig motstand - mens han hevet seg flere hakk til langsjakken der han tok pene 3 av 4 mulige. Dermed gikk han kun ned 4 elopoeng fra sine 2461. Hva har denne Wedberg så gjort som imponerte Sjakkfantomet? Jo, han skrev noen vidunderlige artikler i bladet Sjakknytt på 80- og 90-tallet som jeg aldri vil glemme.

Vi tar en titt på Alexei Shirov og hans viktigste seier i Sverige:

3

Magnus Carlsen opp på andreplass i Saint Louis
Foto: Lennart Ootes  |  De offisielle sidene til Grand Chess Tour

Sinquefield Cup 2017 fosser frem og vi fikk en dramatisk femterunde som forandret tabellen i Magnus sin favør. Toer Caruana gikk nemlig på et sviende nederlag mot Vishy Anand som vant i angrep på utsøkt vis når Fabiano gikk seg vill i variantjungelen. Da var det mer sprut over Magnus som spilte originalt, men også halv tvilsom, mot Wesley So sin skotske åpning. Magnus begynte å eksperimentere alt i trekk nr. 4 med 4...Lb4+ og selv om det er teori, og det ble spilt teori et godt stykke på veien, er ikke varianten helt stueren på dette nivået. Kort fortalt fikk Wesley opp en fordelaktig spilling som Magnus sa han slett ikke trivdes i før det snudde i en håndvending. Wesley So lot nemlig Magnus gå inn i et taktisk spill der han fikk et innslag på b2 med tårnet - men der Wesley fikk et innslag på d6 til gjengjeld - men den som så ett trekk lenger - var Magnus - for han hadde et sterkt 23...De2! i enden av varianten som ga stor fordel og som Wesley må ha oversett. Etter dette var Magnus ram og spilte hjem vinsten på utsøkt vis. En lett seier for Magnus dette.

Anand og Magnus sine seire var begge i kategorien: "Jeg så et trekk lengre enn deg og derfor vant jeg partiet." Dette er et fenomen i sjakk som jeg var veldig opptatt av da jeg startet opp med spillet, men som det ikke snakkes så mye om egentlig. Nemlig at mange partier faktisk avgjøres av rene regneferdigheter der en viss porsjon flaks i form av tilfeldigheter er involvert. Hvorfor mener du at det er tilfeldigheter om det er regneferdigheter involvert? Regning søker jo absolutte sannheter? Jo, fordi en sjelden kan regne til bunns - og når en styrer stillingen mot seier eller mot remiser - og det ligger noen steiner der fremme en ikke har kontroll på, så er det til syvende og sist en slags tilfeldighet om det er et undervannsskjær der en kan gå på selv eller om det det grunnfjellet der du søker mot. Et undervannsskjær definerer jeg som en mine en kan gå på som ligger x-trekk fremme i variantene. La oss si at Mr. A og Mr. M. er like sterke og har en remisstillingen på brettet. Begge regner 9 halvtrekk fremover i kompliserte stillinger som vi i vårt imaginære parti er inne i nå - og det ligger et "skjær" 13 trekk fremme i varianten. Begge styrer inn mot skjæret uvitende om det. Det er 12 trekk til, 11 trekk til og M trekker, 10 trekk til og A trekker, og vips det er M sin tur, akkurat 9 trekk til skjæret, som han ser og som han styrer A mot… A ser også skjæret i sitt trekk, det er innenfor begge sin horisont nå, men det finnes ingen god plan B. Du ser poenget mitt? Hvis begge regner like godt - vil horisonteffekten føre til at ingen regner alt det viktige og tilfeldighetene vil føre til at resultater kan snu på en femøring og lykken står da den «kjekke» bi.

Pussig nok gikk Wesley So på en slik mine i en stilling der han sto godt da han i variantmylderet ikke så De2 som vel lå innenfor den horisonten han bør ha kontroll på? Magnus innrømmet for øvrig i intervjuet etter partiet at han ikke hadde full kontroll - han så det hang på b2 og han fant ingen klar gjendrivelse av å ta bonden - og til slutt fant han ut at han ikke kunne leve sjakklivet sitt slik at han ikke tok slike bønder! Godt tenkt og godt spilt av Magnus som virkelig begynner å få selvtilliten på plass igjen. Jeg føler, som jeg har skrevet før, at Magnus spiller mye god sjakk og at han særlig på det åpningsstrategiske gjør mer rett enn på lenge! Hvorfor det om han spilte tvilsomt mot Wesley i skotsk? Jo, fordi han unngikk å være en sitting Duck - han var et bevegelig mål og Wesley måtte dermed finne alt over brettet. Det er ikke alltid så lett. Magnus posisjonerte seg dermed fin i feltet og han er nå oppe på en fin andreplass sammen med Anand som brøt sin lange remisrekke i denne runden. Vachier-Lagrave leder på 3.5 av 5, Magnus og Vishy har 3 mens Aronian, Caruana og Karjakin alle har 50% score - det går mot en spennende slutt i Saint Louis!

Når Anand vinner der det ofte flotte seire vi snakker om:

6

Magnus Carlsen var i perlehumør før partiet sitt i andre runde
Foto: Lennart Ootes  |  De offisielle sidene til Grand Chess Tour

Slaget mellom Magnus Carlsen og Maxime Vachier-Lagrave så ut til å bli episk kamp etter mye strålende spill fra Magnus Carlsen der han fikk opp en fullstendig vunnet stilling på utsøkt vis. Hva var så fantastisk med Magnus sitt spill? Jo, han tok skjea i egen hånd, spilte kreativ posisjonell sjakk med stor dybde, stor kompleksitet og utviste enorm forståelse. Først når Vachier-Lagrave spilte e5, og forsøkte å frigjøre seg, og Magnus måtte regne svært skarpe og konkrete varianter - så var ikke vår mann på høyden lenger. To stygge feil ødela alt og veltet et stort lass. Det episke partiet som skulle gå inn i sjakkhistorien til evig tid - og ville blitt hyllet av Kasparov i Saint Louis som genialt og av oss andre som noe aldeles strålende kokte bort i kålen. Det var nemlig et så flott og originalt spill på en og samme tid, og Magnus spilte så godt, at dette ble trist. Plutselig gikk det nemlig fullstendig over stokk og stein slik at helten vår tapte.

Allikevel vil jeg berømme Magnus. Alt i åpningen overrasket Magnus for å unngå VM-prepp - for Lagrave var sekundanten hans i New York 2016. Han fikk opp en god stilling, og han klarte å presse frem en vunnet stilling, fine saker! Partiet var flott, spillet var strålende, men så skortet det på regneferdighetene. Kalkulatoren til Lagrave så rett og slett lenger enn intuisjonen til Magnus og hans regneferdigheter - som til slutt overså et f4 i en viktig variant. Allikevel er turneringen enda ung, og mye kan skje, da vi enda ikke er halvveis. Vi la oss merke til at Hikaru Nakamura bukket en hel kvalitet mot Ian Nepomniachtchi i denne runden og tapte med de svarte brikkene i dronninggambitduell. De andre tre partiene endte med remiser og vi merker oss at Anand har spilt fire remiser så langt og er en av tre spillere uten tap. De andre to er ledermannen Vachier-Lagrave på 3 av 4 og toeren Fabiano Caruanapå 2 1/2. Magnus har 50%.

Jeg er spent på fortsettelsen. Mye kan skje og Magnus synes å være i fin form. Men hva skjer egentlig på det mentale plan når en taper et tilsynelatende glansparti? En går ned i kjelleren! Der må en ikke bli for lenge og kunsten er å heie seg opp ved første korsvei for de mørke tankene får spredd seg. Den russiske sjakkskole hadde en interessant tilnærming til dette ved Botvinnik og Karpov. De yndet å spille en remis etter et tap! Teorien var at de da brøt trenden, og kom mentalt ovenpå igjen. Magnus sin løsning har vært å kanalisere den negative energien inn mot neste parti i stedet - og gi jernet. Det er en tveegget strategi som lønte seg for han i en periode da han lyktes med nesten alt og ble kalt The Comeback Kid. Problemet er at det også er farlig strategi, da det ene tapet kan ta det andre og i tøffe tider kan det gå riktig galt. Trender er normale i sjakk, og Magnus snakket i sin ungdom mye om trender og flytsonen der han yndet å være. Når han var i flytsonen var han nemlig rå. La oss mane frem litt flyt for Magnus nå!

Vi tar en titt på det kritiske øyeblikket i Magnus - Lagrave:

Angrepsspilleren Rashid Nezhmetdinov
Foto: Ukjent

Jeg elsker utsøkt angrepsspill. Det var ikke tekniske spissfindigheter i et tårnsluttspill i trekk 78 som fikk meg til å bli frelst på sjakk. Det var til musikk som "We Will Rock You" av Queen eller enda bedre "I Wanna Rock" av Twisted Sisters jeg leste mine første sjakkbøker, og selv om musikksmaken har endret seg med årene, så har den hardtslående sjakken fortsatt en stor plass i hjertet mitt. Hvem husker ikke Bobby Fischer sitt rocka Lxf7! mot Reshevsky i 1958? Eller Bent Larsen sitt kølleslag Dxg6!! mot Petrosian i Piatigorisk Cup 1966? For ikke å snakke om Garry Kasparov sin benknuser Txd4!! mot Topalov i Wijk aan Zee, 1999! Fantastiske spill som har satt seg i hukommelsen og som vil leve evig. Men hvem har flest blendende kombinasjoner i sjakkhistorien - hvem er selve angrepskongen over alle konger? Trolig er det Mikhail Tal - den 6. verdensmester i sjakk. I hvert fall har han flest spektakulære partier i boka «The Mammoth book of Chess» som gir en god pekepinn på det som er verdt å se av fine partier som en start. En annen kandidat er russeren Rashid Nezhmetdinov - en fantastisk kar som spilte blendene sjakk og som kastet brikkene på bålet som om det var vedkubber han skulle fyre med. Men fyr fikk han og flammer på brettet ble det.

Rashid Nezhmetdinov er sjakkhistoriens ukjente gull. Han nådde nemlig aldri helt opp i den virkelig store sammenhengen og han kommer derfor ikke med i de fleste bøker om sjakk. Riktignok har ingen spillere flere russiske mesterskap i sjakk enn Nezhmetdinov - han var helt rå der, og hadde fem mesterskap. Mot de aller beste i verden tok han gullhammeren og sølvsigden frem og meide dem ned om han fikk sjansen. Han spilte alt i alt 20 partier mot verdensmestre i sjakk og han hadde plusscore - alt i følge Wikipedia. Min superenkle forskning basert på Chessbase sin Megabase tyder riktignok på at han hadde -1 over 17 partier mot herrene Botvinnik, Smyslov, Tal, Petrosian og Spassky og hvor de siste tre partiene er vet jeg ikke. Uansett hva som er rett - scoren hans var formidabel om vi tar styrken på motstanden i betraktning. Men det var en hake ved Nezhmetdinov sitt spill. Han ble litt for ofte fristet av offerspillets gleder og ville vinne skjønnhetsprisen for en hver pris. Dermed kastet han flere brikker på bålet enn det som var sunt for tabellposisjonen hans.

Yuri Averbakh sa følgende om Nezhmetdinov: "Hvis han hadde et angrep, kunne han slå hvem som helst, inkludert Tal. Men min score mot han var noe slikt som 8½–½ fordi jeg ikke ga han noen mulighet for et aktivt spill. I slike tilfeller brukte han med en gang å begynne å ødelegge stillingen sin, fordi han søkte komplikasjoner." Allikevel nøt han stor respekt hos sine samtidige kolleger i Russland og Botvinnik sa: "Ingen ser kombinasjoner som Rashid Nezhmetdinov." Tal hadde en 1-3 score mot Super Nezh og sa om spillet hans: "Spillet hans åpenbarer skjønnheten i sjakk og får deg til å elske noe annet enn mange poeng og høye plasseringer i sjakk, men den vidunderlige harmoni og elegansen i denne spesielle verdenen." For meg er Nezhmetdinov magikeren som får brikkene til å samarbeide i en høyere enhet og kombinasjonene hans er ofte så kreative at en må la dem synke inn. De er basert på en helhetlig intuisjon som får dem til å skinne litt ekstra. Det er ikke ofte jeg gir trekk to utropstegn - har en først fått smaken på god vin allá Nezhmetdinov sin - så vet du hvorfor.

Her er et fyrverkeri som startet med at Nezhmetdinov ofret dronningen:

Magnus spilte strålende mot Karjakin og vant et interessant parti
Foto: De offisielle sidene til Grand Chess Tour  |  Spectrum Studios

I de siste turneringene sine, Grenke Chess Classic og Norway Chess, har Magnus gnukket på Giuoco Piano, den italienske åpningen, til krampen har tatt han og publikum har flyktet fra åstedet. Det er ikke mye glede i å se den italienske åpningen bli gnikket inn for N'te gang av samme spiller. I moderne toppsjakk bør en være sharp, en må kunne variere serven og en må våge å utfordre sin egen komfort-sone for å utvide horisontene. Alt dette har Magnus stort sett alltid gjort og hans har vært razor sharp - han har vært eneren som har fornyet sjakken. Særlig gjennom å revitalisere kampånden i lange sluttspill der Magnus har sin store forse. Derfor gikk det en glødende tråd gjennom kroppen min da Magnus spilte 1.Sf3! mot Karjakin - og fulgte opp med lett originalt spill. Det hele minnet om lukket siciliansk og dermed fikk vi en duell mellom to hjerner to menn som selv måtte tenke fra start av, og det liker vi.

Magnus sitt fortrinn de siste 7 årene har nettopp vært at han er best i midt- og sluttspillet når spillerne må ut i en tankeduell. Derfor var det godt å se at han søkte Magnus-stillinger fra start av. Semi-åpne og semi-lukkede stillinger der det er mye brikker igjen på brettet og fortsatt mye spill kaller jeg ofte for en Magnus-stilling. Her blomstrer verdensmesteren og da er han ofte på topp. Det var han også mot Karjakin som ble nedspilt etter alle kunstens regler i et flott parti fra nordmannen. Vi så det alt i Paris i lyn- og hurtigsjakken for en måneds tid siden og det ble bekreftet i Brussel - Magnus har gjenvunnet selvtilliten sin. Om han også har gjenvunnet evnen til å få opp gode stillinger og evnen til å vinne dem gjenstår å se, men Magnus har fått en god start i Sinquefield Cup 2017 og det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Maxime Vachier-Lagrave slo Wesley So i første runde på imponerende vis med de hvite brikkene i en italiensk åpning. Dermed gjorde han Magnus en tjeneste da Wesley er farlig både på verdensrankingen og i forhold til Grand Slam-sammendraget. Caruana spilte er hvitremis mot Magnus i første runde og i andre runde slo han Aronian med svart på flott vis i et maraton-parti som det virkelig luktet svidd av. Caruana kjempet, kjempet og kjempet for å finne den avgjørende vrien i et komplisert sluttspill som ble meget fascinerende. Til slutt - når stormestrene i TV-studio forlengst hadde gitt opp alt håp på menneskets vegne, og mente at dette var noe for datamaskinene, så spilte altså Caruana det hjem! Det betyr at Magnus Carlsen, Maxime Vachier-Lagrave og Fabiano Caruana alle har 1.5 av 2 og de har dermed gått opp i en tidlig ledelse i St. Louis.

Magnus sin flotte seier mot Karjakin gir han et løft i turneringen:

Hou Yifan, her sammen med Nepo, vant Biel Masters 2017!
Foto: Biel International Chess Festival

Det er verdt å kjempe for det du tror på. Hou Yifan tror at kvinner kan kjempe jevnt med menn i sjakk og det viste hun på utsøkt vis ved å vinne årets Biel-turnering. Året 2017 for Hou Yifan startet i Gibraltar der hun kom for å kjempe mot menn, men slik skulle det ikke gå. Sveitsertrekningens natur er lunefull, og i januar var den spesielt lite sjarmerende mot Hou Yifan. Som en kald vintervind ga den henne den ene kvinnelige motstanderen etter den andre, akkurat det hun ikke ønsket seg, i en turnering som hun kom til for å kjempe mot mennene - og som var fylt opp til randen av menn! Matematikken gikk ikke opp i Hou Yifan's hode da hun måtte spille mot kvinne nr. 7, av 10 mulige, i den siste runden på Gibraltar. Det var nemlig matematisk totalt usannsynlig. Sannsynligheten lå et sted oppe i stratosfæren og spillere som Hou Yifan liker å forholde seg til ting vi kan forstå her nede på jorden. Hun aksepterte med andre ord ikke datatrekningen, tapte partiet sitt med vitende og vilje i kun 5 trekk, for så å påstå til journalistene at trekningen måtte være rigget. Det var den ikke - det fine med maskinelle trekninger er nemlig at de kan etterprøves og den totalt usannsynlige sekvensen med 7 kvinner og 3 menn var riktig i Hou Yifans tilfelle. Riktignok var sannsynligheten astronomisk for at dette ikke skulle skje - og Hou Yifan sin sunne skepsis var helt på sin plass - men hun overreagerte da hun ga faen og fikk dermed ødelagt turneringen sin. En viktig faktor i spillet var nok at hun tapte mot sin kinesiske venninne, og rival, Ju Wenjun i 5. runde med hvit - noe som virkelig satte følelsene i sving.

Men Hou Yifan ga seg ikke der. Hun har fortsatt å spille med menn, og mot menn, i såkalte superturneringer der hun har fått mer og mer innpass i år. Hun tok sine 4 av 9 mulige i FIDE GP i Sharjah, hun toktet nesten Magnus Carlsen i Grenke Chess Classic i innbyrdes parti (bank i bordet!) og hun deltok i FIDE GP i Geneve. Der fikk hun mye bank, men trolig mye nyttig erfaring også. Dermed var dronningen av sjakk klar til å ta opp kampen med mennene i Biel! Ikke hvem som helst - men en bråte fordums helter som virkelig har satt spor etter seg i sjakkhistorien. Kunne Yifan hamle opp med spillere som det tidligere franske vidunderbarnet Etienne Bacrot? Med Peter Leko, som spilte VM-match med resultatet 7-7 mot Kramnik i 2004? Med Ruslan Ponomariov, som 18 år gammel ble tidenes yngste FIDE-verdensmester i sjakk? Med, Alexander Morozevich som i 2008 var verdenstoer i sjakk? Turneringen viste at det kunne Hou Yifan! Hun gikk like gjerne til topps med sterke 6.5 av 9 etter å ha vunnet suverene 5 partier ut av 9! Det eneste tapet kom i 6. runde mot indiske Pentala Harikrishna og etter det reiste Hou Yifan seg mesterlig og viste at psyken igjen er der den skal være. Helt på plass! Hun smelte like gjerne tre stolper ned i turneringstabellen mot slutten og ble med det, udelt vinner av Biel Master 2017, 10 år etter at Magnus vant turneringen.

Er dette et omen om hva fremtiden vil bringe? Jeg tror det. Det er et forvarsel om to ting. Det ene er selvsagt Kina sin kommende styrke innen sjakken på både herresiden og kvinnesiden. Vi har sett at Kina nå har 6 spillere over 2700+ og de fleste av disse bor angivelig sammen i et leilighetskompleks i Beijing og lever og studerer sjakk sammen. Hou Yifan drar dermed nytte av både det kinesiske sjakkeventyret, og hun drar nytte av å være en kvinne som får invitasjoner til toppturneringer hun ikke uten videre ville fått invitasjon til som mann. Dermed får hun også i fortsettelsen spilletrening mot menn slik at hun kanskje når den ypperste verdenseliten i sjakk til slutt - noe betyr 2750+. Tiden vil vise, hun er fortsatt bare 23 år gammel og Judit Polgar oppnådde sin kvinnelige toppnotering i 2005 - nr. 8 i verden - da hun nærmet seg 30 år.

Vi skal se hvordan årets Biel-vinner kom i posisjon til å vinne: