Det åttende runden ble alt det den syvende runden ikke var - i negativ forstand. Vi fikk ikke de virkelig friske oppgjørene som har full fight og hallelujastemning på programmet. Vi fikk ikke spenning i tetstriden som er så nervepirrende og vi fikk ikke de vidunderlige trekkene som spillere som Vachier-Lagrave og Aronian har skjemt oss bort med så langt i turneringen. I stedet fikk vi fire remiser og en teknisk seier på fall til Karjakin over Wesley So. Aronian sitt parti startet forøvrig som en lovende symfoni - og etter kun 16 trekk sto brettet i brann og alt kunne skje - selv om hvits stilling så meget sterk ut! Da kalte Aronian det for en dags arbeid, tok en trekkgjentakelse og sa takk og remis. Synd siden han altså hadde en betydelig fordel å spille videre på. Nepomniachtci overrasket Magnus ved å spille engelsk og vår mann forsøkte å overraske tilbake slik at det ble en hauk over hauk-situasjon der begge nok sto på bar bakke, men der Nepo med hvit kom best ut av komplikasjonene da Magnus fikk et hvileløst tårn på femteraden. Hvit jaget tårnet både hit og dit før det fant hvile på a6. Plutselig eksploderte stillingen med en masse avbytter, og da et kliss remissluttspill ikke var til å unngå lenger, tok partene remis i trekk 32. Et udramatisk men skuffende parti fra Magnus med svart - mot en spiller han tradisjonelt har hatt store problemer med.
Nakamura spilte lenge fabelaktig med svart i en kongeinder med svart mot rivalen Fabiano Caruana. Herlig åpningsspill, flott midtspill og midt i denne 5 retters middagen kom hovmester inn med noe som hverken var fugl eller fisk. Dermed snudde stillingen om på en femøring, og rollene ble byttet fullstendig om i løpet av få trekk. Plutselig var det Caruana som trolig kunne tatt hjem seieren med presist spill etter tidskontrollen ved trekk 40. Å bare ta på e4 i trekk 42 virket kjempesterkt. Dermed slapp begge med skrekken - men ingen ble seierherre - og remis var kanskje det mest rettferdige her tross alt. Min store respekt for Anand er på nedadgående - stjernene han hadde i boka forsvinner nemlig i takt med det sedate spillet han leverer. Anand er djevelgod på sitt beste, men han våger ofte ikke å utfordre skjebnen. Han kan sin Najdorf - men våget ikke å by opp Vachier-Lagrave til dans i en sicilianer. Selv etter 1.Sf3 c5 hadde han sjansen til å spille 2.e4! - men han våget ikke å forsøke å skumme fløten av det han har lært seg et helt liv. Nemlig hvordan en spiller e4 med stor pondus. Den som intet våger intet vinner - så remis mellom de to partene og dermed er både Anand og Vachier-Lagrave fortsatt oppe i en tredelt tet-situasjon sammen med Aronian. Magnus har fått besøk av Karjakin på en delt fjerdeplass og det gjenstår altså kun en runde i Saint Louis nå.
Karjakins parti var rundens godbit. Twistbiten vi kan suge på lenge før vi spiste den og nyter. Hvorfor så interessant når det var et teknisk parti med skolesjakkåpningen italiensk? Jo, det må jeg forklare. For noen år siden kom italiensk på moten igjen og nye ideer der hvit spilte et tidlig a4, og lot løperen stå på c4 lenge, ble den nye latinen som var på alles lepper. Magnus spilte blant annet dette mot Karjakin i VM-matchen i New York i 2016 og for noen dager siden slo faktisk Anish Giri kineseren Ding Liren med svart i dette systemet, som er regnet som noe bedre for hvit. Ofte er problemet til svart hvitfeltsløperen - for når han bytter den av på e6 - påtar svart seg en dobbeltbonde - men han får til gjengjeld en åpen f-linja. På et lavere nivå er svarts stilling kanskje å foretrekke etter dette - han har nemlig en enkel plan med kongeangrep - og blant annet har Aryan Tari nytt godt av den åpne f-linjen i flere partier med svart. Men dobbeltbonden er også en langtidssvekkelse som gir hvit fordelen i eventuelle sluttspill - og på et superhøyt nivå står derfor hvit best - og det beviste Karjakin på et utsøkt vis mot Wesley So. Spill i verdensklasse!
Vi tar en titt på hvordan Karjakin jazzet opp hvits stilling til en vinnende posisjon: