Englands tapte sjakkskatt

Englands hadde balletak på resten av Vest-Europa på 80-tallet i sjakk. Tyskland hadde sin Hübner, Nederland hadde sin Timman og Norge hadde sin Agdestein - men England? De hadde Short, Speelman, Nunn, Miles og etter hvert fikk de jammen meg også Michael Adams. De var en sjakknasjon med sus i! Fem storspillere som hver til sin tid var ratet blant de 10 beste i verden! De flesket til i hvert eneste sjakk-OL fra 1984 til 1990 der kun suverene Sovjet - med Kasparov og Karpov på laget - kunne sette en effektiv stopper for dem. England tok sølv i sjakk-OL i 84, 86 og 88 og med sitt Dream Team, bestående av Short, Speelman, Nunn og Adams, tok de bronse i 1990. Dette var gutter med går på brøstet! Men hvor ble det av den engelske sjakkarven - hvorfor ble det ikke kunnskapsoverføring til neste generasjon og nye stjerneskudd av glørne fra det gamle bålet?

En av grunnene ligger nok i sjakkulturen. Sjakk står ikke like høyt i kurs i England som i Tyskland, Frankrike og ikke minst Nederland. I Nederland har det vært sjakkfeber siden Max Euwe vant VM i 1935, og sjakk er en hedersbetegnelse der. Du kan si at du "er en sjakkspiller" uten å henge med hodet og slik er det ikke i England. I England er sjakken ikke like synlig i media, og de få tradisjonsrike turneringer de har igjen fra storhetstiden sin på 1800-tallet - som Hastings Chess Congress - er ikke lenger for de aller beste. De er riktignok på rett kurs igjen med London Chess Classic, men engelsk sjakk er likevel ikke det den engang var. 1. januar 1989 kunne man nemlig lese på elo-listene til FIDE at hele tre av verdens ni beste sjakkspillere var engelske! Nigel Short, Jon Speelman og John Nunn var alle inne på topp-10 i verden det året. Så kom fallet, og i dag er Michael Adams deres eneste toppspiller innen topp-50 i verden med sin 18. plass. Litt av forklaringen bak dette fenomenet er selvsagt at Sovjetunionen åpnet seg og at land som India og Kina har kommet på sjakk-kartet. Men forklaringen er ikke bare så enkel.

England har nemlig hatt flere store talenter som ikke har satset fullt og helt på sjakken. De har tatt en gylden middelvei i stedet - og da er ikke Caissa nådig. Hun vil ha deg med hud og hår for at du skal kunne kalle deg sjakkspiller. Å ta seg tid til utdannelse og jobb, for så å spille sjakk på fritiden, blir aldri det samme i vår tid med så mye informasjonsflyt og så mange turneringer som det er nå. To av spillerne jeg tenker i særdeleshet på, er de to svært store talentene Luke McShane og Matthew Sadler. De kunne helt sikkert nådd topp-20 i verden på sitt aller beste - om de satset på sjakk. Kanskje skal de være glad for at de fikk seg et godt liv i stedet, men McShane har mye uoppgjort over sjakkbrettet og et savn må det være. Matthew Sadler har siden 2010, da han gjorde comeback, vist at han er skremmende sterk på tross av full jobb. I Englands eliteserie - Four Nations Chess League, som ble avsluttet nylig, gikk selvsagt Sadlers lag av med seieren i stor stil - og den gamle mester nedla storheter som Speelman og Sokolov i en god og moderne stil. Englands største talenter kunne ikke satse fullt og helt og samtidig gå med hevet hode - her hjemme er vi derfor en stor takk skylding Simen Agdestein. Han populariserte, og profesjonaliserte sjakken, i Norge slik at den ble stueren før Magnus dukket opp og det utgjorde en stor forskjell.

Her ser vi Matthew Sadler nedlegge tidligere VM-kandidat Speelman med hvit: