Måned: mai 2017

Aksel Bu Kvaløy - navnet har allerede rukket å sette seg hos det norske sjakkpublikumet - for dette er en spiller utenom det vanlige i norsk sjakk. Han er kun 8 år gammel, men likevel kom han på tredjeplass i det Åpne Hordalandsmesterskapet for voksne sist helg. Den lille gutten har store sjakkmuskler, og en posisjonsforståelse jeg ikke tidligere har sett maken til i norsk sjakk, av så unge spillere. Ja, for Magnus var vitterlig en taktisk røver i sin ungdoms grønne dal. Hans ungdomspartier var ofte rufsete og ikke så sjelden ble det taktiske slag ut av det. Magnus var en uslepen juvel og den voksne formen for posisjonssjakk satte seg først hos han i tenårene. Slik er det ikke med Bu Kvaløy. Han har allerede spilt stor posisjonell sjakk som får tankene til å lengte tilbake til Capablanca sin tid.

Aksel har spilt konkurransesjakk i en årrekke allerede - tross sin unge alder. Han er derfor mye mer posisjonelt dreven enn det Magnus var i 9-10 årsalderen da han vant miniputtklassen sommeren i år 2000. Aksel er kun 8,5 år - men allikevel blir det ufint å sammenligne talentet hans med Magnus sitt. Magnus er, og blir, et unikum i norsk sjakk. Det er derfor mer riktig å sammenligne med stortalentet Aryan Tari - som også var meget sterk tidlig. Aryan var også først og fremst en taktisk slagkraft som ung. Det morsomme med Bu Kvaløy er likevel hans posisjonelle dybde med en oppbygging av spillet som minner om den unge Capablanca. Han er en mester i å få alle brikkene med i angrep - og samtidig få dem til å samarbeide godt. Han er også tålmodig, og virker mer skolert, enn andre norske sjakkspillere jeg har sett på samme alder. Bu Kvaløy er i mine øyne det største sjakktalentet vi har hatt her hjemme på berget siden Aryans tid.

Alt som 6-åring passerte han 1000 i rating - like før han skulle spille NMU på hjemmebane i Stavanger/Sandnes. Der scoret han 5 av 7 mulige, noe som holdt i 12. plass blant spillerne under 10 år. Under Landsturneringen i Tromsø ble han så en suveren Miniputtmester - kun 7 år gammel. Tidenes yngste miniputtmester med god margin! Han vant klassen alene på 7.5 av 9 - og kunne sågar koste på seg en remis i siste runde, med gullstilling på brettet, uten at det gjorde annet enn å sikre han gullet. Han vant også skjønnhetspremien for beste parti i miniputtklassen. Det var for et kjempeparti som ble kåret til vinner av stormester Kjetil A. Lie. Slikt blir lagt merke til og i vinter ble Kvaløy hyret inn for å spille en oppvisningsmatch mot Henrik Elvestad i et TV-program kalt Amatørenes mester. Elvestad tapte selvsagt mot vidunderbarnet Bu Kvaløy i det oppgjøret - noe som kun viser hvor vanskelig sjakk er for denne oppgaven ble for liten for vidunderbarnet. Bu Kvaløy har ellers blitt trent av Ilia Kakushadze som bor i Stavanger, og hans store potensiale er det ingen tvil om, dette er en kommende storspiller.

 

Vi skal nå se Aksel varte opp med taktisk angrepssjakk som hvit:

Tor Fredrik Kaasen gjorde en meget hederlig innsats i FIDE Grand Prix for ungdom - en turnering som i år ble kalt World's Youth Stars og som hadde hele 6 spillere med under 16 år som alle hadde en rating over 2400 blant totalt 12 spillere. Tor Fredrik var rangert lavest av disse 6 og endte opp på en 7. plass til slutt - med 6 poeng av 11 mulige. Vinner ble overraskelsen FM Kirill Shubin (2287) fra Russland. Det var et bra resultat for Tor Fredriks del, men det var nok litt ergerlig at han spilte bort en totalt vunnet stilling underveis og tapte der alt snudde i kun ett trekk - en ren bukk med andre ord. Allikevel var det oppløftende at Tor Fredrik hevet seg etter to tap mot slutten ved å avslutte med to remiser og så en flott seier mot feltets nest høyeste rangerte spiller - Aram Hakobyan (2449) - i siste runde. IM Aram Hakobyan kommer fra Aronians fødeland Armenia og har IM-tittelen i boks allerede. Han vant i fjor World's Youth Stars 2016 i Russland og dette er absolutt en spiller som Armenerne har stor tro på. Ikke minst fordi han ble Verdensmester for spillere under 12 år i 2013 og når vi vet at han er et år eldre enn Tor Fredrik er det meget sterkt av Tromsøværingen å slå denne spilleren i innbyrdes oppgjør.

Det blomstrer altså i norsk sjakk og og Tor Fredrik er en av mange unge talenter som har sjanse til å spille seg til IM-tittel i årene som kommer. Det spesielle med Tor Fredrik er likevel at dette trolig kun blir et stoppested på Rute 64 - altså på veien mot stormestertittelen på de 64 felter. Tor Fredrik har nemlig uttalt at han ønsker å spille for stormestertittelen - og oppnå denne før han fyller 18 år. I så fall er han i godt selskap og kan til og med bli superstormester - 2600 om ting går han vel. Uansett så har Tor Fredrik store ambisjoner og han er ikke redd for å dele dem med oss andre. Han jobber målbevisst for sine mål sammen med den kvalifiserte treneren GM Evgeny Romanov fra Russland. Tor Fredrik er enda en uslepen diamant - noe vi ser både på den rufsete spillestilen hans, og på de varierende resultatene som ofte går litt som en jojo. Dette viser at han har mye å gå på som spiller med et stort potensiale og derfor må han betegnes som spennende spiller å følge.

Tor Fredrik er en typisk angrepsspiller og da jeg skrev en større profil om han, for ett års tid siden, skrev jeg: "Tor Fredrik sin styrke som sjakkspiller ligger i brikkeaktivitet, og det å få brikkene til å samarbeide eller koordinere, som vi sjakkspillere ynder å kalle det. Han får ofte fart på hele kostebinderiet sitt og han er flink med samspillet offiserene imellom og i det som kalles taktikk – altså evnen til å forutsi slagvekslinger på kort sikt. Regnemuskelen er god og han spiller stort sett åpninger som kler han – skarpe åpninger som kongeindisk, siciliansk og endel fransk med svart og han har et variert arsenal som hvit." Dette står jeg inne for fortsatt - men heldigvis har Kaasen sin posisjonsforståelse vokst, og med god støtte hjemmefra på både den ene og ikke minst den andre måten, så har Tor Fredrik det som trengs for å ta nye steg innen sjakkens rike. Vi ønsker han lykke til på ferden!

 

Her er et snedig spill fra Tor Fredrik med hvit som loser bøndene i mål:

Den tredje internasjonale turneringen i Bodensee fant sted i i tidsrommet 20-28 mai. Turneringen ble arrangert i Østerike på grensen mot Sør-Tyskland, Lichtenstein og Sveit ved foten av Alpene i en liten småby som heter Bregenz. Schachklub Bregenz sto bak arrangementet og to kjente norske sjakknavn forfrisket over brettet i vårluften, med nydelige spilleforhold, og mye godt norsk spill. En av dem var Sheila Barth Sahl - vår førstebordspiller på kvinnelandslaget under de siste to sjakk-OL - og hun tok til slutt en hederlig 18. plass blant hele 136 deltakere. Sheila scoret 6 av 9 etter et turbulent bukkeritt som Peer Gynt ville vært stolt over. Hun tok nemlig ingen remiser underveis - ikke en eneste en - på 9 runder! Slikt står det respekt av når en banker inn seks stolper underveis, og med en ratingprestasjon på 2207 vant hun 13 elopoeng. Sheila er en kompromissløs spiller og det er gledelig å se at pila igjen peker oppover for henne.

En like spennende start var 71 år gamle Gunnar Johnsen som fortsatt slår godt ifra seg over sjakkbrettet. Den gamle krigsadvokaten i nord smelte til med 4 av 5 mulige i avslutningsfasen av turneringen. Han fosset dermed frem til en finfin 10.plass. Slikt smaker det fugl av når en er i sitt 72. leveår. Johnsen har flere fine plasseringer i godt voksen alder, men sin storhetstid hadde han på 70-tallet. I kandidatklassen i NM i 1974 delte han seieren med Steinar Lindblom med 7 av 9 mulige. Det var den gang en meget sterk klasse, og resultatet var muligens like sterkt som da han tok 6 av 11 i Eliteklassen i NM i 1977 i Bergen. På papiret ruver likevel andreplassen fra NM i Eliteklassen i Harstad i 1976 høyest - i et år der Knut Jøran Helmers ble Norgesmester i sjakk. I Midnight Sun Chess Challenge i Tromsø i 2006 tok Gunnar Johnsen en oppsiktsvekkende 4. plass etter å ha ridd på en monradbølge mot slutten av turneringen - noe han selv var den første til å erkjenne. Allikevel var dette et sterkt resultat av Johnsen i en turnering der GM Shipov tok 7.5 og Magnus og Leif Erlend tok 7 poeng hver, mens Johnsen endte på 6.5. Slik står seg i historiebøkene selv om han hadde god gli.

Gunnar Johnsen har også hele 6 nordnorske mestertitler, fra 1973, 74, 75, 79, 80 og 85. Han har fortsatt en elorating over 2200 - godt over 70 år gammel - og han slo en stormester i sjakk så sent som i 2008. Det var den tyske GMen Sebastian Siebrecht som da gikk ned med hvit i et fyrverkeri av et parti der brettet slo gnister og kongen til stormesteren til slutt sto i lys lue og brant ned til grunnen i en flott sjakkmatt-sekvens. Gunnar er egentlig en posisjonell spiller med stor forståelse for spillet, men når en byr opp til dans, kan han også spiller festlige angrepspartier som mot GM Siebrecht. Gunnar er ikke verdens beste taper og onde tunger sier at tapspartiene hans går rett i kakkelovnen, mens vinstpartiene settes inn i ringperm. Uansett er han en svært trivelig kar som er både belest, og full av historier, som han elsker å servere med stor pondus. Vi tar en titt på Gunnars spill.

 

Svart har fått til alt han drømmer om og er attpåtil i trekket:

Stormestrene Tiger Hillarp Persson, Ralf Åkesson, Hans Tikkanen, Maxim Turov og IM Jonathan Westerberg kom alle i mål med 6.5 av 8 mulige poeng i Deltalift Open 2017 i Sverige - men Tiger'n hadde best kvalitet og ble utropt til vinner etter at han blant annet gikk tapsfri gjennom feltet og nedla forhåndsfavoritten Maxim Turov med svart. Turov felte på seg og vis seg selv ved å gå inn i en skarp variant han ikke kunne og som kostet han halve huset etter at Hillarp Persson så en uventet mulighet som berget svart fra to tilsynelatende farlige svarte trusler. Turov (2600) er forøvrig fra Arkhangelsk og han bodde i Tromsø i 3 år i forbindelse med sjakklinja på NTG-Tromsø der han blant annet trente Machlik-søstrene til et høyere nivå. Han er meget skolert, meget teoristerk og en posisjonsspiller av rang. Men når han møter sterke taktikere som Tiger Hillarp kan det meste skje - selv om Turov ofte presser slike spillere i posisjonell knestående.

Det gjorde han ikke i dagens parti der han feilvurderte både den svarte rokademuligheten og den vi må kunne kalle den hvite rokadeplikten i stillingen. Rokaden i sjakk er et spennende tema og det er ofte slik at rokaden kommer tidlig som et slags standardtrekk for å forbinde tårnene, få kongen i sikkerhet og gjøre klart for midtspillet. Men et klokt hode har sagt at en skal tenke seg to ganger om før en rokerer fordi det ikke så sjeldent er viktigere å få ut brikker, holde på initiativet eller å ta terreng mens en enda kan. Dette glemmer mange sjakkspillere og derfor rokerer de vel tidlig. Denne påstanden er dog kontroversiell, og i dagens parti vil vi se hva som skjer om en venter for lenge med rokaden, da kommer nemlig syndefloden ofte med dobbelt så stor som den ellers ville hatt.

Vinneren Tiger Hillarp Persson er en spennende svensk stormester som begynte å spille klubbsjakk som 13-åring. Han har gitt ut to sjakkbøker som er viden kjente fordi de regnes som hovedverker om åpningen Modern. Tiger Hillarp ble svensk mester i sjakk i Stockholm i 2007 og i Växjö i 2008, men han er mest kjent for sin spillestil og de friske partiene som han spiller. Hillarp Persson, eller Tiger'n som vi ofte kaller han, er nemlig en fryktet angrepsspiller av den romantiske skole som setter initiativet over materiell og som elsker kompliserte stillinger og god angrepssjakk. 46-åringen er i likhet med Alexander Morozevich en meget god go-spiller - et spill der han oppnådde graden 1. Dan i 2015. Hans kombinasjonsrikdom er stor og i dag skal vi se hvordan han fintet ut den sterke russiske bamsen Maxim Turov.
Turov får virkelig kjørt seg i dagens parti, her har han spilt 12.e6 prematurt, og blir hardt straffet:

I sjakken verdens kan du skue hunden på hårene. Alt tidlig i livet kan en se hvem som har verdensmestertakter over seg - og hvem som slett ikke har det. Under den første store blomstringen vekker nemlig de aller største talentene ofte stor oppsikt. Slik var det også for Jefferey Xiong da han fylte 10 år gammel. Han skulle spille siste runde i VM for ungdom på bursdagen sin som var på akkurat denne dagen - og han ville bli verdensmester for spillere under 10 år om han vant partiet. Det gikk bare nesten. Han spilte remis, men allikevel fikk han like mange poeng som vinneren, Jason Cao, fra Canada. Jefferey Xiong ble med dette resultatet FIDE mester i sjakk kun 10 år gammel. Xiong spilte sin første turnering som 7-åring, så dette var oppsiktsvekkende i seg selv. Da han var 13 1/2 år gammel tok han IM-tittelen i sjakk og ett år senere var det på tide å bli stormester 14 1/2 år gammel. Da vant han nemlig Chicago Open foran hele 24 stormestre og fullbyrdet GM-tittelen sin.

Xiong trener hardt for å oppnå resultater og så langt har treningen vært ledet av Babakuli Annakov, en stormester som opprinnelig kommer fra det tidligere Sovjet, og som har den russiske sjakkskolen under huden. Annakov bor nå i Texas og trener mange av de største amerikanske talentene. Xiong har også trent endel med Garry Kasparov, og han er del av Kasparovs "Young Stars program" for amerikansk sjakk. I 2017 fikk Xiong sågar stipendet Samford Fellowship 2017 som blir utdelt en gang i året til en ung lovende sjakkspiller som viser noe ekstraordinært. Wesley So har også fått dette stipendet tidligere og det er forbundet med stor ære å få stipendet i amerikansk sjakk - det er nemlig på hele 370.000 norske kroner i året.

Så, i 2016 skjer det! Jefferey Xiong blir den andre femtenåringen i historien som blir juniorverdensmester i sjakk! Han vinner altså et mesterskap der spillere helt opp til 20 år kan deltar. Dermed blir han den yngste siden Joél Lautier vant i Adelaide i 1988, som han var bare 15 år gammel. Xiong ble utkåret til vinner en runde før slutt, og var helt overlegen i mesterskapet, som ble spilt i Bhubaneswar i India. Han vant også Capablanca Memorial 2016 og deltok i Challenger-gruppen i årets Wijk aan Zee-turneringen i 2017 - der han ble nr. 3 i denne prestisjetunge turneringen etter Marcus Ragger og Gawain Jones, men foran spillere som Smirin, Lu Shanglei og Aryan Tari. Jefferey Xiong har per mai 2017 en rating på hele 2652, men etter et tøft halvår har han falt noe siden november. Allikevel har han klart å akklimatisert seg på sjakkhøyden 2650+ i en alder av bare 16 år. Det står det respekt av. Kanskje blir Kasparov elev et nytt verdensmesteremne? Han har i hvert fall mange av indikatorene som vitner om en klassespiller for fremtiden.

Her et parti med Xiong fra Junior-VM 2016:

Vi fikk en verdig vinner i FIDE-GP etter at kinesiske Ding Liren gikk helt til topps ved å beseire Boris Gelfand i siste runde - spilt i Moskva. Det ble ikke et like velspilt og spennende FIDE GP som det kunne blitt. Spillerne var nok preget av stundens alvor og mange spilte ikke så hardt på vinst som vi forventer at disse verdensstjerne skal gjøre. Flere spillere var fornøyd med tingenes tilstand, og dermed med remiser, som resultat. Det er trist for sjakken, det er trist for publikum og til syvende og sist er det trist for spillerne selv når de til syvende og sist vil rammes selv av færre turneringer, og mindre oppmerksomhet, som resultat av kjedelig sjakk. Problemstillingen har kommet opp mange ganger tidligere i sjakkhistorien, og alltid kommer det kommet en uventet vending, og ting kommer på skinnene igjen. Det skjer nok denne gang også, men uansett var det skuffende at hele 73% av alle partier, endte remis.

Ding Liren er tredobbelt kinesisk mester, han er olympisk mester med Kina fra 2014, og han vant altså FIDE GP i Moskva. 24-åringen er en spiller for fremtiden og en spiller som fremdeles klatrer i spillestyrke. I Moskva hadde han en 2870-prestasjon og vant alene på +3, allikevel kunne han tatt flere poeng om han var på hugget hele veien. Ja, for Vachier-Lagrave slapp unna med skrekken etter at kineseren hadde hatt et jerngrep over begivenhetene i deres innbyrdes oppgjør. Ding Liren er en aggressiv spiller, partiene hans er ofte kompliserte, og han spiller en universell form for sjakk som jeg liker meget godt. Etter to turneringer i FIDE GP ligger Ding Liren på andreplass i sammendraget med 240 poeng - Mamedyarov har 280 poeng og leder, mens Grischuk og Vachier-Lagrave ligger på delt tredjeplass med 211 poeng. Det kan altså i 2018 bli en kineser i kandidatfinalen i VM i sjakk for første gang i historien!

Mamedyarov spilte mye kreativ og god sjakk underveis og tok en velfortjent andreplass. Med dette resultatet kom Mamedyarov over 2800 i rating og han er det heteste navnet i sjakkverdenen for tiden. Grischuk og Vachier-Lagrave - som delte førsteplassen med Mamedyarov i den første Grand Prix-turneringen i De forente arabiske emirater i februar - kom på delt tredjeplass i Moskva med et +1 resultat. De beste var best tross mange remiser. Dette betyr i klartekst at de to plassene fra FIDE GP trolig vil gå til en av de nevnte fire herremenn og at Mamedyarov og Ding Liren ligger best an. Allikevel er det noe som sier meg at Grishcuk skal med i kandidatturneringen til neste år. Den russiske kjempen er nemlig i ferd med å finne godformen sin - og da er han nifs. Neste FIDE GP går i Geneve i juli, mens hele moroa avsluttes på Palma de Mallorca i november.

Vi ser hvordan Ding Liren kunne vunnet mot Lagrave i Moskva:

Englands hadde balletak på resten av Vest-Europa på 80-tallet i sjakk. Tyskland hadde sin Hübner, Nederland hadde sin Timman og Norge hadde sin Agdestein - men England? De hadde Short, Speelman, Nunn, Miles og etter hvert fikk de jammen meg også Michael Adams. De var en sjakknasjon med sus i! Fem storspillere som hver til sin tid var ratet blant de 10 beste i verden! De flesket til i hvert eneste sjakk-OL fra 1984 til 1990 der kun suverene Sovjet - med Kasparov og Karpov på laget - kunne sette en effektiv stopper for dem. England tok sølv i sjakk-OL i 84, 86 og 88 og med sitt Dream Team, bestående av Short, Speelman, Nunn og Adams, tok de bronse i 1990. Dette var gutter med går på brøstet! Men hvor ble det av den engelske sjakkarven - hvorfor ble det ikke kunnskapsoverføring til neste generasjon og nye stjerneskudd av glørne fra det gamle bålet?

En av grunnene ligger nok i sjakkulturen. Sjakk står ikke like høyt i kurs i England som i Tyskland, Frankrike og ikke minst Nederland. I Nederland har det vært sjakkfeber siden Max Euwe vant VM i 1935, og sjakk er en hedersbetegnelse der. Du kan si at du "er en sjakkspiller" uten å henge med hodet og slik er det ikke i England. I England er sjakken ikke like synlig i media, og de få tradisjonsrike turneringer de har igjen fra storhetstiden sin på 1800-tallet - som Hastings Chess Congress - er ikke lenger for de aller beste. De er riktignok på rett kurs igjen med London Chess Classic, men engelsk sjakk er likevel ikke det den engang var. 1. januar 1989 kunne man nemlig lese på elo-listene til FIDE at hele tre av verdens ni beste sjakkspillere var engelske! Nigel Short, Jon Speelman og John Nunn var alle inne på topp-10 i verden det året. Så kom fallet, og i dag er Michael Adams deres eneste toppspiller innen topp-50 i verden med sin 18. plass. Litt av forklaringen bak dette fenomenet er selvsagt at Sovjetunionen åpnet seg og at land som India og Kina har kommet på sjakk-kartet. Men forklaringen er ikke bare så enkel.

England har nemlig hatt flere store talenter som ikke har satset fullt og helt på sjakken. De har tatt en gylden middelvei i stedet - og da er ikke Caissa nådig. Hun vil ha deg med hud og hår for at du skal kunne kalle deg sjakkspiller. Å ta seg tid til utdannelse og jobb, for så å spille sjakk på fritiden, blir aldri det samme i vår tid med så mye informasjonsflyt og så mange turneringer som det er nå. To av spillerne jeg tenker i særdeleshet på, er de to svært store talentene Luke McShane og Matthew Sadler. De kunne helt sikkert nådd topp-20 i verden på sitt aller beste - om de satset på sjakk. Kanskje skal de være glad for at de fikk seg et godt liv i stedet, men McShane har mye uoppgjort over sjakkbrettet og et savn må det være. Matthew Sadler har siden 2010, da han gjorde comeback, vist at han er skremmende sterk på tross av full jobb. I Englands eliteserie - Four Nations Chess League, som ble avsluttet nylig, gikk selvsagt Sadlers lag av med seieren i stor stil - og den gamle mester nedla storheter som Speelman og Sokolov i en god og moderne stil. Englands største talenter kunne ikke satse fullt og helt og samtidig gå med hevet hode - her hjemme er vi derfor en stor takk skylding Simen Agdestein. Han populariserte, og profesjonaliserte sjakken, i Norge slik at den ble stueren før Magnus dukket opp og det utgjorde en stor forskjell.

Her ser vi Matthew Sadler nedlegge tidligere VM-kandidat Speelman med hvit: